Jeg husker da jeg var liten og hadde kassettspiller på rommet mitt. Hver kveld lå jeg og hørte på de samme historiene om og om igjen, om snusmumrikken, mummitrollet, snorkfrøken, lille my, sniff og alle de andre figurene i mummidalen. Men, som med alle andre ting man er glad i når man er liten, ble også mummitrollet og vennene hans en dag kjedelige og uinteressante. Jeg fikk min første CD. The best of M people. Jeg følte meg kul, og mummi ble glemt. Jeg hørte masse på den. Jeg fikk flere CDer. Hits for kids, McMusic og Christina Aguilera. Det var ikke nok kul musikk. Jeg hørte også på radio. Power Hit Radio het favorittstasjonen. (herregud, den finnes enda). Masse listepop til alle døgnets tider. Jeg hørte til og med på den mens jeg sov, slik at jeg kunne lære meg sangene i søvne. En dag var det noen som fortalte meg hvordan jeg kunne samle all favorittmusikken min fra radioen, og høre på yndlingene mine akkurat når jeg ville, helt uten å kjøpe opptakskassetter. For penger hadde jeg jo ikke. Bare jeg hadde kassetter i huset? Joda, det hadde jeg jo. Noen gamle, dårlige barnekassetter. Jeg tapet tre kassetter: mummitrollet 1, Gøy i bilen og mummitrollet 2. Så startet jeg opptakene. Power Hit Radio spilte favorittlåt på favorittlåt. Eminem. Gareth Gates. Atomic Kitten. Og snart var kassettene fulle. Jeg var stolt. Nå hadde jeg ikke lenger barnslige kassetter, men kassetter med kul musikk. Jeg trengte flere, for yndlingslåtene var mange. Jeg lette i kjelleren, for jeg visste Anita hadde gjemt bort noen kassetter hun hørte på da hun bodde hjemme. Jeg fant en hel kasse full av kassetter, og jeg var helt i ekstase. The Smiths. Jimmi Hendrix. The Doors. Sex Pistols. ”Hva er det her for no’ gammal dritt?” tenkte jeg. Og opptakene fortsatte. Det skulle ta meg nesten ti år før jeg forstod hva nostalgi var.